“Barnets bedste” er et helt centralt i familieretten, og hvordan det tolkes kan have store konsekvenser.

Trude Haugli skriver i bogen “Barnekonvensjonen – Barns rettigheter i Norge” af Njål Høstmælingen (red.), Elin Saga Kjørholt (red.) og Kirsten Sandberg (red.), Universitetsforlaget 2012, 2. utgave, at:

“Selv om det er enestående at nesten alle verdens nasjoner slutter opp om barnets beste som et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som vedrører barn, har det også vært reist kritikk mot prinsippet.

Et kritisk spørgsmål er om det grunnleggende behovet for prinsippet bliver borte når konvensjonen anerkjenner barns rettigheter, ikke bare barns interesser.

Hva som er til beste for barn, fremgår ikke av artikkel 3 og er ikke nærmere definert ellers i konvensjonen. Komiteen har heller ikke etablert kriterier til bruk i evalueringen av om statene følger opp dette prinsippet. Hvis det anvendes i en altfor generell betydning og med et ubestemt innhold, er det en risiko for at prinsippet blir så åbent at det blir uforpliktende og dermed verdiløst. Gravers generelle observasjon av prinsipper som retsslige normer har gyldighet også her:

Prinsipper fremstår ofte som temmelig luftige fenomener, som gir risiko for at de reelle beveggrunner bak et standpunkt ikke kommer frem. Prinsipper kan bli så generelle og abstrakte at de savner konkret innhold, og gir dårlig grunnlag for å begrunne et standpunkt. Man kan rett og slett ikke vite hva en rettsanvender har lagt vekt på av hensyn og mothensyn og konkrete omstendigheter når en avgørelse begrunnes med henvisning til et prinsipp. Argumentasjon ut fra prinsipper kan på dette grunnlag bidra til å tilsløre rettens reelle karakter.

Konvensjonen må imidlertid ses på som en enhet. Som helhet går den i hvert fall et stykke på vej i retning av å etablere et bredt etisk eller verdimessig rammeverk, som gir en større grad av sikkerhet eller klarhet vedrørende innholdet i barnets beste-princippet.

Det er også en risiko for at hver beslutningstaker vil tolke det på sin måte, og at barns retssikkerhet i betydningen rett til likebehandling og forutsigbarhet dermed svekkes. Artikel 3 må imidlertid ses i sammenheng med artikkel 12, og det å få fram og ta hensyn til hva barnet selv mener, er et viktig virkemiddel i prosessen mot å finne fram til hva som er barnets beste.

Ved å inkludere prinsippet om barnets beste i konvensjonen, er det mulig for statene å “smugle inn” kulturelle hensyn ved implementeringen av konvensjonen, og dette kan underminere den grundlæggende konsensus eller enighet som konvensjonen reflekterer. Dette er bare et stykke på vei et problem. Statene bør innenfor konvensjonens ramme kunne innfortolke og vektlegge viktige kulturelle hensyn, men ikke på tvers av grunnleggende menneskerettigheter.

Man kan ikke se bort fra at en henvisning til barnets beste kan gi avgjørelser en legitimitet som det kanskje ikke alltid er faktisk grunnlag for. Det er vanskelig å argumentere mot en beslutning hvis den fremtrer som fattet ut fra hensynet til hva som er best for barn. Det er dermed en risiko for at hensynet kan brukes (bevisst eller ubevisst) for å legitimere politiske standpunkter, verdistandpunkter eller rettslige avgjørelser hvor det egentlig er andre hensyn som virker motiverende eller som har vært viktigere enn hensynet til det barnet saken gjelder, for eksempel rettferdighet mellom de voksne, allmennpreventive hensyn, økonomi og likestilling.”

– Trude Haugli, Barnekonvenssjonen – barns rettigheter i Norge, 2012, 2. utgave, Universitetsforlaget, s. 55-56.

I maj 2013 udsendte FN et notat, der redegjorde for, at begrebet “barnets bedste” er et dynamisk begreb. Notatet kan læses her.